Slik fører du en bivirkningsdagbok legen faktisk kan bruke
«Jeg var kvalm» er ett ord i svaret på seks spørsmål. National Institute on Aging publiserer listen en lege går gjennom: når det startet, hvilken tid på døgnet, hvor lenge det varer, hvor ofte, om det blir bedre eller verre, og om det hindrer deg i å gjøre ting – og en dagbok som bare registrerer navnet på symptomet, svarer ikke på noen av dem. Dette er hva du bør skrive ned i stedet, og det ene ekstra feltet som betyr noe her og nesten ingen andre steder.
De seks spørsmålene, sitert
Fra NIAs pasientside, uredigert: «Legen din vil spørre når symptomene startet, hvilken tid på døgnet de kommer, hvor lenge de varer (sekunder? dager?), hvor ofte de oppstår, om de ser ut til å bli verre eller bedre, og om de hindrer deg i å gå ut eller gjøre det du vanligvis gjør.»
Hver av dem er et felt, og hver er lett å registrere der og da og umulig å rekonstruere senere:
- Når det startet – en dato, ikke «for noen uker siden».
- Hvilken tid på døgnet – feltet som gjør et symptom til et mønster.
- Hvor lenge det varte – tjue minutter og to dager er forskjellige problemer.
- Hvor ofte, som bare finnes hvis du også logget de som var så milde at du ellers ville glemt dem.
- Blir det bedre eller verre – en sammenligning på tvers av registreringer, så det krever mer enn én.
- Om det hindret deg i å gjøre ting – det nærmeste du kommer et mål på alvorlighet som ikke avhenger av humøret ditt den dagen.
Den samme siden legger til spørsmålene du bør stille deg selv: «Er det noe jeg gjør som gjør symptomene bedre? Eller verre?» Det svaret hører hjemme i notatfeltet, med dine egne ord.
Det sjuende feltet: hvor det falt i forhold til dosen
Generelle råd om symptomer har ingen grunn til å spørre om dette. Ved en ukentlig injeksjon er det det mest informative en registrering kan inneholde, fordi det er den ene sammenligningen som skiller «jeg har følt meg dårlig» fra et mønster med form: konsekvent dagen etter, konsekvent når den neste nærmer seg, eller spredt uten sammenheng med noen av dem.
Legg godt merke til hva dette viser og ikke viser. Et symptom som gang på gang kommer dagen etter en dose, er en rekkefølge, ikke en bevist årsak: studiedataene bak disse legemidlene inkluderer folk på placebo som rapporterer de samme plagene. Det mønsteret gjør, er å gi behandleren noe konkret å jobbe ut fra i stedet for et inntrykk.
Alvorlighet: et tall du bruker likt hver gang
En skala måler ikke noe absolutt, og ingen dagbok kan få «6 av 10» til å bety det samme for to personer. Det den kan gjøre, er å gjøre dine egne registreringer sammenlignbare med hverandre, og det er alt «blir det bedre eller verre» krever. Regelen som får det til å fungere, er kjedelig: velg en skala og bruk den likt i en dårlig uke og en god uke. En skala som i det stille kryper oppover når du er frustrert, registrerer frustrasjonen din.
Hva annet som hører hjemme i registeret
To ting som ikke er symptomer, og begge står på FDAs eget meldeskjema for forbrukere om problemer med et legemiddel:
- Alt annet du tar – reseptbelagt og annet, inkludert vitaminer og kosttilskudd. Interaksjoner er det en behandler ikke kan sjekke for i noe de ikke har fått høre om.
- Behandlingsdatoene – når dette legemiddelet startet, og når dosen sist ble endret. Nesten alle spørsmål om noe er i ferd med å gi seg, er egentlig spørsmål om ukene siden én av de to datoene.
En dagbok er ikke akuttvurdering. Alvorlige eller plutselige symptomer er ikke noe du logger og ser på senere. Sterke magesmerter, vedvarende oppkast, tegn på dehydrering eller på en allergisk reaksjon betyr at du skal kontakte en behandler eller ditt lokale nødnummer nå – 911 i USA og Canada, 999 eller 112 i Storbritannia, 112 i hele EU og Tyrkia. Bivirkningsguiden lister opp hva som hører til i den kategorien. Å skrive det ned etterpå er nyttig; å skrive det ned i stedet er det ikke.
Hva du ikke bør skrive
To vaner gjør en dagbok mindre nyttig jo mer samvittighetsfullt de følges. Den første er å skrive ned en konklusjon i stedet for en observasjon – «gastritt» i stedet for «svie, øverst i magen, to timer etter måltid, omtrent en time». Den andre er å bare registrere de dårlige dagene. En rekke registreringer uten noe i, er informasjon: det er den «hvor ofte» måles mot, og uten den ser hvert symptom konstant ut.
Tre trykk, i det det skjer
Elleve vanlige symptomer med en alvorlighetsgrad du velger, logget når det skjer i stedet for rekonstruert på legetimen, og vist sammen med injeksjonene dine, så tidspunktet er synlig i stedet for noe du må huske. Det tas med i legerapporten hvis du inkluderer den delen.
Last ned appen Se hvordan dagboken fungerer →Spørsmål
Hvor ofte bør jeg skrive i den?
Når noe skjer, og ellers ikke. En dagbok som krever en registrering hver dag, blir et ork og deretter et hull; en som fanger hendelsene, beholder verdien selv om det går to uker uten noe i den.
Er det verdt å logge noe som er mildt?
Ja, og det er den registreringen folk hopper over. «Hvor ofte» og «blir det bedre» er begge tellinger, og en telling bygget bare på de dårlige dagene svarer på et annet spørsmål enn det som stilles.
Bør jeg skrive hva jeg tror forårsaket det?
Skriv det du la merke til, og legg teorien i notatet som en teori. En observasjon forblir nyttig når det viser seg å ha vært noe annet; en konklusjon registrert som et faktum styrer i det stille alle som leser den etterpå, også deg.
Vil legen se alt sammen?
Vanligvis formen snarere enn hver registrering: hva, hvor ofte, hvor alvorlig, og hvor det lå i forhold til dosene. Et sammendrag for perioden siden forrige time er formen som passer inn i tiden en legetime har.
Kan en dagbok fortelle meg om legemiddelet er årsaken?
Nei, og det kan heller ikke denne siden. Den kan vise at noe skjer i et fast forhold til dosene dine, og det er et spørsmål verdt å ta opp med forskriveren din: med datoene, så dere ser på det samme.
Opplæringsinformasjon, ikke medisinske råd. Dozify er en personlig loggeapp, ikke medisinsk utstyr. Denne siden beskriver hvordan du registrerer dine egne observasjoner; den tolker ikke symptomer, tilskriver ikke årsaker og anbefaler ikke behandling. Hvis du har alvorlige symptomer, søk medisinsk hjelp eller ring ditt lokale nødnummer.